NM stafett (15.09.2019)
Kategori: Konkurranse
Kart/område: Vindoren
Arrangør: OTO
Land: Norge
Disiplin: Stafett
Etappe: 3
Distanse: 7.19 km
Tid: 42:04
NM stafett. Det offisielle målet var topp 10., men vi håpet på topp 6 på en topp dag. Men ikke visste jeg at Henrik og Sander hadde planer løpe så vanvittig bra på de to første etappene. Rett og slett deffinisjonen på god stafettløping. Ble dermed sendt ut som nr 3 på sisteetappen, 1 min bak Raumar og Tyrving, og rett foran Frol og Nydalen. Et scenario jeg bare hadde dørmt om, men som nå var en realitet! Var usikker på hvordan jeg skulle løse dette. Selv om formen har føltes bra i det siste, vet jeg jo at Yngve er uendelig mye bedre. Samtidig har jeg løpt mang en stafettøkt mot gode o-løpere hvor jeg har hevdet meg. Hadde derfor et lite håp om å kunne henge med en stund.

Starter ut i et friskt tempo, dopa ned på adrenalin. Med en litt dårlig trase ned til myra er Yngve og Elias forbi. Har god kontroll og tar posten fint. Elias har samme gafling, og jeg tar litt føring da Yngve har en lengere gafling. Syns det flyter veldig bra til 2., men kommer litt for lavt inn i posten, og Yngve og Elias får noen sekunders luke.

Følte meg uforskammet sprek opp bakkene til 3. og 4. Fikk selvfølgelig syra, men klarte å ta inn de tapte sekundene fra 2. post. Ligger i rygg på Elias inn i 5., men tar over føringen og stempler først på 6. og 7. Er livredd for for å velge en dårlig trase til 8. og miste Yngve og Elias, så jeg roer litt ned og lar Yngve vise vei. Det var visst noe galfing der, men alle hadde lik post.

Til 9. gikk det nedover. Skal innrømme at jeg har vært fast leser av Yngves kartarkiv de siste 4-5 årene, men i dag var første gang jeg fikk æren av å løpe med/mot ham i skogen. Uansett, jeg visste at han hadde god selvtillit på nedoverløpinga, noe jeg ikke hadde. Jeg prøvde det jeg kunne å lime meg fast i ryggen, og syns det funka. Men inn mot posten er det diffust og ingen av oss har helt kontroll. Jeg syns jeg ser noen som kan være en sirkel med prikk i, men det var visst steinen. Når jeg finner posten har både Yngve og Elias vært der, og jeg tenker at løpet kan være kjørt. Men inn mot publikumsposten klarer jeg å knappe innpå, og er helt rygg på passering.

Der er det fullstendig klikk. Mye bra heiing. Får med meg at vi er teten, og Henrik som hyler et eller annet. Bjørn hadde dessverre blitt skada uti skogen. Vet at det ikke er mer gafling nå, så jeg gjør det jeg kan for å holde ryggen til de foran, og samtidig lese litt kart. Gruer meg til 15.-strekket, men når det kommer har jeg friske nok bein til å holde nesten følge (i alle fall øyekontakt). Gir det jeg har for å komme nærmere til 16. og 17. Sliter med å komme helt opp i ryggen, så jeg stoler på at de foran kan orientere, og konsentrer meg om å holde følge. Merker etter hvert at det roes litt ned foran. Jeg finner en skrent som ikke burde være der, og får bekrefetet at noe er galt når Yngve lager en lyd gjør en 90 graders sving. Skjønner at han vet hvor vi er, og legger meg bak. Ned stupene prøver jeg å være offensiv, men Yngve får noen meter. Det samme med Elias som løp en litt annen trase. Løper det jeg kan over myrene, men må innse at det er for langt opp til gullkampen. Ser Elias eksplodere forbi Yngve, og tenker at jeg uansett ikke ville klart det samme. Litt skuffa opp til siste, men klarer å sette ting perspektiv tidsnok til å juble skikkelig sammen med Henrik og Sander!

Selv om jeg sugde når stafetten skulle avgjøres, er dette noe av det største jeg har opplevd i o-løypa. Både Henrik, Sander og jeg løp tilnærmet perfekt utifra forutsetningene. At det var godt nok til å være med i gullkampen på sisterunden er for meg overraskende, men stafett er stafett, og vi gjorde nok mange riktige valg underveis. Gøy å se at så mange er stolte av prestasjonen vår! Det har gått 40 år siden forrige gang Asker tok medalje i NM stafett, så det betyr litt for klubben.

Med en gang etter målgang tenkte jeg at jeg uansett for for dårlig fysisk til å slå Elias og Yngve. Jeg ble jo fraløpt. Men i ettertid har jeg lurt litt på om jeg sov i timen inn mot nest siste post. Det at vi uansett hadde sikret bronsen, noe som var langt over forventningene, gjorde kanskje at jeg ble sløv i de avgjørende sekundene ned stupet og bort til 18.; at jeg manglet den siste viljen til å ta ut alt av krefter. Hadde jeg muligens vært litt mer påskrudd, hadde jeg skjønt at det var nå stafetten skulle avgjøres, og da holder det ikke med øyekontakt, jeg må være limt i ryggen. Dette blir selvfølgelig meget hypotetisk, jeg er jo tross alt ikke i like bra form som Yngve og Elias, så det hadde blitt vanskelig uansett.

På forhånd hadde jeg sett for meg at måten jeg potensielt kunne avgjort en duell på slutten mot antatt bedre o-løpere, var ved å lime meg fast i ryggen og ta med i spurten, akkurat som Elias gjorde. Men når jeg ser tilbake på tidligere dueller, har jeg ofte avgjort ved å ligge bak og vente på at de foran gjør en feil, og så smette forbi. I dag hadde tidenes mulighet til å gjøre det samme, ett enkelt blikk på kompasset ut av 17. og gullet kunne gått til Asker. Jeg kommer nok til å ergre meg over at jeg ikke gjorde det i mange år fremover. Selv om pallplass i NM er vilt bra, var det faen ikke langt opp til seiern heller. Men inntil videre får jeg være fornøyd med bronse :)
Vis kommentarer (2)
 
NM stafett (15.09.2019) NM stafett (15.09.2019)